Hvordan kan man forsvare det uforsvarlige?
eller forklare for noen som ikke kan eller ikke vil forstå omstendighetene som kan drive et normalt anstendig menneske til å kaste en valp utfor et stup.
I Mars 2008 Var Visekorporal David Motari USMC gjenstand for En You-Tube-video som viste at Han kastet en skrikende valp over en klippe mens han var på patrulje i Irak. Videoen gikk viral og det var en rekke svar, avis & tv-artikler som uttrykte deres opprør og rettferdige indignasjon at medlemmer Av Usas Militære kunne være skyldige i en så ufølsom barbarisk handling.
jeg kunne skrive om hvordan denne hendelsen ble frydefullt fiksert på av mange journalister som å være en billig måte å selge kopi på, eller de tomme fartøyene som gledet seg over muligheten til å få litt oppmerksomhet ved å pakke seg inn i flagget av dyrerettighets opprør. Men i stedet skal jeg prøve å forklare for lesere som ikke er kjent med militæret hvordan flertallet av soldater (som hadde tjent på frontlinjene I Irak eller Afghanistan) sannsynligvis ikke var overrasket over det de så.
det Motari gjorde var en forferdelig handling av brutalitet – la Oss få det rett til å begynne med, jeg har aldri, og jeg håper jeg aldri ville gjøre noe sånt mot et dyr, men da Jeg så Det På You-Tube, følte jeg meg ikke rasende eller overrasket, om Noe jeg følte synd på Motari og hvordan jeg visste at Han ville bli refset av et publikum som aldri ville kunne forstå hvorfor noen kunne gjøre noe så grusomt og finne det morsomt.
Før jeg dro Til Afghanistan, ville jeg ha vært like rasende som resten av Dem, jeg antar at De Fleste Amerikanere var forvirret og skadet over problemet; at noen som skulle representere de beste verdiene i deres nasjon, kunne være så hjerteløse. Etter min tjeneste fremkalte det litt mer enn et skuldertrekk.
Jeg sier ikke At Motari var offeret her, men det jeg sier er at Han har blitt dømt av folk som aldri vil kunne forstå omstendighetene som kan drive en person til å gjøre noe slikt, eller skape et mikrokosmos av samfunnet der denne typen oppførsel kan bli vanlig.
sannheten er at soldater i krig blir ufølsomme for lidelse og (ved noen normale standarder i det minste) som gjør dyr ut dem. Mens Jeg var I Sangin jeg husker å høre en historie om at noen i mitt selskap hadde tatt en mus og plassert den i en tom morter-bombe carrier fylt med vann. Kan ikke krype opp sidene det hadde tråkket vann for en hel halv time før du sklir under overflaten, så innser det var i ferd med å dø det hadde svømt til toppen med en fornyet utbrudd av kraft som varte noen minutter, dette ble gjentatt flere ganger, etter en full førti minutter hadde gått musen endelig druknet.
nå lurer jeg fortsatt på hvordan mine tidligere kolleger kunne ha sittet og sett på den hendelsen; om de tenkte på den døende musen i stillhet eller jublet hvert forsøk på å holde fast på sitt liv. Hvordan menn som jeg regnet som brødre, som jeg ville ha risikert livet mitt for, og som jeg vet ville ha risikert livet for meg, kunne være i stand til en slik syk og vridd oppførsel-men jeg vet svaret; når du blir så kjedelig og forbanna med din umiddelbare situasjon – hva noen mennesker har referert til som «din virkelighet», så oppførsel og holdninger som ville vært utenkelig før de ble akseptert.
jeg liker å tro at hvis jeg hadde sett denne hendelsen, ville jeg ha stoppet det, men jeg vet aldri. Midt i vold og død blir slike ting trivielle, verdiene dine endres og prioriteringene dine endres. Når du ser folk blir blåst fra hverandre og er omgitt av fiender som ønsker å drepe deg det tar kanten av din sympati, ting som kan ha fremkalt en følelsesmessig respons før er oversett og dessverre dyremishandling kommer så langt ned i listen over ting som du har sluttet å bry seg om at det knapt registrerer.
tidligere i min karriere som fredstidssoldat husker jeg en kollega som fortalte en gruppe om sin tjeneste i Irak, hvor han som snikskytter hadde blitt oppfordret til å skyte de svarte hundene i nærheten av basen fordi de ville sette av bevegelsessensorene som kunne advare om en skjult fiendtlig tilnærming (eller hva som helst – sannferdig jeg har glemt, men det var en ekte militær grunn til dette). Han hadde skrytt av antallet han hadde drept, og min avsky og forakt for ham var fullstendig. Men nå som jeg har vært på operasjon selv, selv om jeg fortsatt fordømmer denne typen oppførsel, kan jeg i det minste forstå det.
I løpet av tiden jeg tilbrakte i den beleirede forbindelsen Ved Sangin, ble en av mine venner, en mann som jeg hadde kjent i fire år og gått gjennom trening med, skadet. Det var ikke livstruende ,men han skrek hele ettermiddagen og godt inn på kvelden (som brannofre gjør), det var en av de mest forferdelige lydene som var tenkelige, og ingen av oss kunne komme vekk fra det eller slå det ut mens vi ventet på et helikopter for å plukke ham opp. Meg selv og mine venner ble så ufølsom til lyden av hans skrik at vi begynte å fleipe om det, ler at han ble grundig hensynsløs i å ødelegge vår måltid-tid med sin larm.
da jeg fortalte en sivil venn om dette etter at jeg kom hjem, ble han sjokkert over min hjerteløshet, han kunne bare ikke forstå hvordan noen ville finne noe å le av i en slik situasjon.
den moderne, sosialt akseptable, politisk korrekte måten å håndtere det på, ville jeg anta at hver mann som ble tvunget til å lytte til disse smerteskrikene i flere timer til å ha gråt i kollektiv sympati med sin skadede bror. Men i en krig kan du bare ikke gjøre det. I krig er noen ganger den eneste måten å håndtere noe på å gjøre det motsatte av hva samfunnet har lært oss å tro er den riktige eller akseptable måten å oppføre seg i disse situasjonene – derfor vil soldater finne underholdning i de mest groteske tingene og bli opptatt av ufølsomme handlinger, det er bokstavelig talt ingen annen måte å takle dem på – med mindre du vil ta time-out eller en fridag etter hver traumatisk opplevelse – som ville bli ansett som helt akseptabelt, selv oppmuntret til en sivil som hadde vært involvert i en arbeidsulykke eller sett kolleger skadet og drept på jobben.
det er ingen løsning på det, det er bare et faktum i livet og like gammelt som krigen selv.
det er ingen rådgivning, kurs eller Power Point presentasjon som kan forberede soldater for dette eller hindre det. For David Motari da Han fant en valp han var så lei og frustrert at han kastet den utfor et stup – mens ler og når det ble sprutet over media han bar hele byrden av offentlig voldshandling fordi de ikke kunne forstå hvordan noen kan bli så ufølsom. Hans behandling var ikke galt, og det han gjorde var avskyelig – men det var også, tror jeg misforstått. De fleste vil aldri forstå det, og hvis du har verdsatt det jeg har prøvd å formidle, tror jeg du vil innse at det er noe å være veldig takknemlig for.